Askeonsdagstanker

Men selv nå, sier Herren,

vend om til meg,

av hele deres hjerte,

med faste, gråt og klage.

Riv hjertet i stykker, ikke klærne!

Vend om til Herren deres Gud!

For han er nådig og barmhjertig,

Sen til vrede og rik på miskunn (…)

Joel 2.

Følgende refleksjon er basert på et essay av den lutherske presten Nadia Bolz-Weber, utgitt 02.03.22. For originalversjonen i sin helhet på engelsk, klikk på lenken nedenfor.

Det er Askeonsdag, og bibelteksten ber oss om å vende om til Gud. I den engelske versjonen står det: «return to me with all your heart». Oversetter vi det direkte til norsk, blir det: «kom til meg MED hele deres hjerte» (ikke AV). Komme - med det vi er og har, der vi er. Ikke: «kom til meg når dere har skjerpa dere og er blitt flinke gutter og jenter». 

Endret atferd og fokus er likevel det mange forbinder med fastetid. Det moderne menneske kan faste på ymse kreative måter, som både merkes innad og synes utad. Noen dropper Facebook, andre sjokoladen.  Implikasjonen bak er kanskje at vi stadig vekk gir hjertet vårt til ting som ikke er Gud. Å bli bevisst på dette, er nettopp det denne artikkelen vil si noe om. Men om vi tror at fastetiden er en måte vi kan imponere Gud (eller andre mennesker) på, ved å avstå fra diverse goder, kan vi spørre oss selv: hva er egentlig vanskeligst? Å faste, eller å komme til Gud med hele vårt hjerte? 

Problemet er kanskje ikke at vi spiser for mye sukker eller er for mye på mobilen. Problemet er kanskje at vi deler ut hjertet vårt til ting som ikke kan elske oss tilbake. Til alt vi håper skal innfri i form av mening og livskvalitet. Treningstrender. Oppussing. Karriere. Netflix. Og veldig aktuelt nå: endeløse nyhetssendinger. Alt mulig som vi gir små biter av hjertet vårt i ulike forsøk på å føle oss hele, oppdaterte eller underholdt. Ingenting i lista overfor er noe ille i seg selv.  Poenget er paradokset i hvor mye tid og energi vi kan legge i noe, og hvor mye godt det egentlig gir tilbake?  Vi er flinke til å hegne om tiden vår. Å kaste bort tid er det verste vi gjør. Hegner vi om hjertet vårt på samme måte? Hjertet – forstått som senteret i oss, det som både lengter etter påfyll, og som er en kilde vi øser av mens vi beveger oss i verden? 

Askeonsdag er en mulighet til å erkjenne dette; hvordan vi (ofte) satser på alt annet enn Gud til å elske, anerkjenne og fylle oss opp. Sammen med andre troende og kirker verden over, er askeonsdag og fastetiden en tid for å samle sammen de bitene av oss som tørster etter noe annet, noe mer.

«Kom i hu menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv». Dette sier presten i liturgien på askeonsdag, før et kors av aske tegnes i pannen på den fremmøtte. En påminner om noe mange av oss prøver å unngå: at vi en dag skal dø. At alt er forgjengelig. For hvor er de gode nyhetene i det?

Kanskje ligger de nettopp i måten vi ble skapt på: av støv og kjærlighet. I skapelsesberetningen pustet Gud liv i mennesket fordi han ville at vi fantes. Vår pust er Guds pust. Kjærligheten som blåste liv i støv kan også pusle biter av hjerter sammen igjen. Reparasjonsdisken er alltid åpen for den som vil samle bitene og bringe dem til torgs. Et gammelt ord for dette, er anger. Mange forstår anger som en moralsk impuls. At man skal føle seg så skyldig i noe at man lover å ikke gjøre seg skyldig i det igjen. For folk flest fungerer den tolkningen dårlig i praksis. Anger handler ikke om å slutte å være slem, distansert, rasistisk (sett inn din synd her). Det handler om å rett og slett komme til Gud. Noe man kan gjøre i hvert eneste pust. I hvert nytt øyeblikk.

Det er dette Askeonsdag og fastetiden inviterer til. Tusen muligheter til å komme til Gud med hele vårt hjerte. Til det stedet der helhet fins: i favnen til Han som skaper liv av luft, støv og kjærlighet.

God fastetid.

Artikkel på engelsk her